Vi satt sammen utenfor hjemmet deres i Nasaret. Stjernene hadde alt kommet frem på himmelen og en mild vind gjorde aftenen behagelig.
«Du, Josef, hvordan opplevde du den natten da engelen besøkte deg?», spurte jeg. «Du må jo ha blitt veldig skremt av et så uventet besøk?» Han svarte ikke umiddelbart, bare så på meg med et lite smil. Så snudde han seg mot stjernehimmelen og begynte sin fortelling.
«Vel, skremt og skremt. Som du sikkert vet har alle jøder i flere tusen år ventet på at Messias skulle komme. Herren Gud hadde sagt gjennom profetene at han ville sende en Frelser til vår jord for å gjenopprette forbindelsen mellom Gud og mennesker igjen. Du vet, det som skjedde i Edens hage, var at det fine fellesskapet Adam og Eva hadde med Gud ble brutt når ulydigheten var et faktum, og slik kom synden inn i verden. Så da engelen kom til meg ble jeg selvfølgelig litt skremt, men ordene fra Skriftrullene om at Gud ville sende en redningsmann ble vekket, og det ga meg en følelse av å få være en del av Guds plan. For det engelen sa til meg, var jo at Maria, min trolovede, skulle bli mor til verdens frelser.»
Jeg prøvde å sette meg inn i den opplevelsen, men kunne ikke tro at det skulle være så enkelt å godta at hverdagen skulle bli snudd opp-ned på den måten. Jeg spurte Josef om han ikke først og fremst hadde følt usikkerhet. Han snudde seg mot meg og nikket.
«Jo, selvfølgelig! Jeg var usikker – helt fram til jeg så på den lille pjokken som lå der i krybben. Ja, du skjønner, det var nemlig ikke plass til oss noen andre steder, så vi måtte ta til takke med en stall. Men i den stallen tenkte jeg på det som står i Jesaja-profetien; «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.» Og så tenkte jeg på noe engelen sa: «Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
«Et øyeblikk, Josef. Det du sier der, er akkurat den situasjonen jeg lever i. Hadde Jesus blitt født i 2020, hadde det ikke vært mye rom for han her, heller. Du ser, vi fyller opp hverdagene og sinnene våre med så mye at vi ikke har plass for Jesus i våre liv. Vi spør hverandre om vi er klar til jul, og så strever vi med å få alt på plass innen høytiden begynner. Vi springer rundt og kjøper gaver, baker, forbereder selskaper, gjør rent i huset og spiller julesanger. For alt må jo være ferdig til jul. Men julen må da vel inneholde noe mer enn dette?»
Josef nikket igjen og tenkte tilbake. «Ja, det handler om noe mer enn det. Som liten gutt kom Jesus ofte opp på fanget mitt og ba meg fortelle alle de utrolige historiene fra gamle dager; om Abraham, Moses, David og profetene. Og jeg fortalte – igjen og igjen. At det hadde festet seg, kom for dagen da vi var i Jerusalem og vi fant ham i prat med prestene, han var bare tolv år den gangen.» Josef måtte smile av minnene, og fortsatte. «Jesus likte å være sammen med folk, alle typer mennesker, og hvor han enn kom, skaptes det liv og begeistring rundt ham.» Josef lukket øynene, han var sikkert et helt annet sted. Jeg var full av tanker, så jeg ble sittende stille ved siden av ham. Men ordene i den gamle Grundtvig-salmen fikk et litt dypere innhold der under stjernehimmelen i Nasaret: «Kom, Jesus, vær vår hedersgjest. Hold selv i oss din Julefest! Da skal med Davids harpens klang, Deg takke høyt vår jubelsang!»
